De flytter hit som syvåringer. Mange mener det er for tidlig. Sameskolen i Hattfjelldal er Norges minste internatskole. For elevene er den både skole og hjem.

Eksamensutstillingen er støttet av

Rommet hennes ligger i annen etasje i den tre etasjers høye bygningen. Den som ble overtatt av Sameskolen etter det tyske luftvåpenet i etterkrigsårene. På korridorens tredje dør til venstre står navnet hennes. Innenfor finner man et rom som er pyntet på tenåringsvis. En uopredd seng. Plakater med dyr og filmstjerner, og noen bilder av familien hjemme.
-Det er huset vårt jeg lengter etter, forklarer hun.
På Sameskolen har Birje bodd siden hun var syv.
Det har brødrene Jim Rubin (13) og Kai Ståle Enoksen Frykberg også. De tre andre fastboende elevene har foreldre som bor i bygda. For dem er skolen bare et sted å være på dagtid.
-Jeg kan ikke huske at jeg har lengtet hjem, sier Jim Rubin.
Han sitter i vinduskarmen og ser på skolekameratene som reiser. Selv skal han ikke hjem før neste helg.
-Her er det fint å bo, synes storebror Kai Ståle (15). -Jeg har vært her hele tiden, og før var søsteren min og den andre broren min her også, sier han. Kai Ståle går i tiende og skal snart flytte "skolefra".
-Vi lurte på om Jim Rubin vil flytte hjem igjen nå som storebroren snart slutter. Men han vil bli. Han trives på internatet, forteller mamma Turith Frykberg.
Hun sier at det i begynnelsen føltes tomt i hjemmet etter at guttene flyttet ut, men det hjelper å vite at de har det bra.

En uke i måneden blir seksbarnsklassen utvidet med 21 barn. De bor på skolen fordi de også ønsker å lære samisk språk og kultur. Resten av tiden bor de hjemme hos foreldrene. Neste år ser det ut til at fire nye elever begynner. To er førsteklassinger.
-Det er svært vanskelig å få kompetente lærere hit, forteller rektor Sølvi Andersen.
-Sørsamisk er en uhyre liten språkgruppe, og det er mye som skal klaffe for å finne lærere som behersker språket både skriftlig og muntlig. I tillegg må de jo selvfølgelig ha pedagogisk kompetanse.
Samtalene summer på norsk i klasserommene. Ingen av lærerne har samisk som morsmål. En av dem har studert samisk, og det er hun som lærer de små samisk gramatikk og rettskriving. På norsk, vel og merke. De samiskspråklige er først og fremst omsorgspersonene på internatet. Her blir barna tilsnakket, irettesatt og oppmuntret på samisk. Elevene får innblikk i samiske tradisjoner, og de lærer å "feste" det samiske språket til tradisjonene. Men seg imellom snakker barna norsk.

Det er den siste kvelden for de 21 besøkende integreringselevene, og stemningen er opprømt. De tre fastboende holder seg mer i bakgrunnen. Leken går, og det snakkes med dialekter fra hele landet. De løper i trapper og lekeslåss i gangene. Senere i kveld skal de få prøve samiske kofter.

-Når jeg er på vidda og kjenner luften der, finner jeg et naturlig miljø for samisk språk. Det er det ikke her på skolen. Dette er og blir en institusjon. Språket vårt blir en museumsgjenstand her på skolen. Det er først i reinflokken at barna våre kan forstå matematikkens kjerne. Det sier seg selv.
John Kappfjell har gjort entre. Kjøkkenveien. Han er reineier av yrke, i tillegg kjører han bokbussen noen timer i uken. Han legger ofte kveldsturen innom internatet hvor både søsteren og kona jobber. Men John mener at ingen mennesker kan lære å bli samer på skolen.
-Det samiske språket kan bare leve i reindrifta. Det er der språket virker, sier han.

Søsteren Anna Kappfjell er uenig, selv om hun slet med hjemlengselen da hun som syvåring ble sendt til skolen i femtiårene. De siste 20 årene har hun arbeidet som fritidsleder på internatet.
-Historisk sett har internatene vært en katastrofe for samiske barn. Det var der ungene ble fornorsket. Men i vår tid er internatene en bastion for samisk språk og kultur, mener Anna.

Den sørsamiske befolkningen består av omtrent 3500 mennesker. Området strekker seg fra sør for Saltfjellet i Nordland, deler av Trøndelag og de tilgrensende svenske områdenen. De ansatte og barna på internatet er bundet sammen med slektsbånd. Derfor fungerer skolen også som et samlingspunkt for den samiske befolkningen i området.. Hver kveld er det folk innom. TV-kannen og kakefatet står på bordet i spisesalen. En gang i blant brytes samtalen av barn som skal ringe hjem, som ikke finner tannbørsten eller som rett og slett ikke har særlig lyst til å legge seg.

Psykolog Geir Hildal ved Psykologisk barnevernsteam har tidligere arbeidet med samiske internatbarn i Finnmark.
-Å flytte barn hjemmefra etter bare syv år vil oppleves som et tilknytningsbrudd. Syvårsalderen er en sentral utviklingsperiode i barnas liv, og da er kontakten med hjemmet svært viktig, mener han.
-Mennesker med oppvekst fra internater har delte opplevelser. Vi vet disse stedene er yngleplasser for klikkdannelser og mobbing, men vi vet også at mange ser tilbake på en lykkelig barndom på internat. Problemene blir mindre med søsken i nærheten. Men ungene trenger voksne, ikke andre barn, fortsetter Hildal.

Turith Frykberg er ikke enig. Hun har sendt sønnene Jim Rubin og Kai Ståle til den samiske internatskolen i Hattfjelldal fordi hun bor i Mosjøen, der ingen barneskoler kan tilby opplæring i samisk.
-Jeg behersker ikke det samiske språket godt nok til å bringe det videre, forteller hun. Sameskolen og internatet gir ungene gode muligheter til å etablere seg med samiskspråklige ferdigheter. Dessuten blir de ansvarsbevisste av å bo på internat. Det er verdifullt, avslutter hun.

I kveld skal barna få lære om og prøve samiske kofter. De 21 integreringselevene styrer showet, mens de tre som bor fast på internatet holder seg mer i bakgrunnen. Sennegressbuntene ble plukket og tørket i høst. Dette har vært planlagt lenge, slik man må om man skal leve med naturen slik "de åtte årstiders folk" tradisjonelt har gjort. Fritidsleder Anna hjelper lille Markus på med kofta og viser ham hvordan han skal få gresset jevnt fordelt i skoene.
-Se! Han er blitt en halv meter høyere med kofte på! utbryter hun stolt.

Jim Rubin, Kai Ståle og Birje står litt utenfor den opprømte stemningen som preger integreringsbarna som skal hjem i morgen.
-Jeg skal ikke hjem før neste helg. Da er det tre uker siden sist, forteller Jim Rubin, som finner seg greit i at en del av skolekameratene blir borte en stund.
-Om jeg skal være helt ærlig synes jeg det er godt når det bare er Kai Ståle, Birje og meg her.